Få deg en utdanning!

Nå er vi i Trondheim, for vi skal ut og søke utdanning. Nesten ihvertfall. Vi skal på utdanningsmessa i byen, og i år gleder jeg meg en del. Jeg er jo fullstendig i villrede på hva jeg skal søke. Hver dag kommer jeg på nye ting å søke på. Alt fra realfag, til arkitekt, medisin, idrett, språk og Gud vet hva. Jeg ender vel opp med å søke i hytt og banan, og kommer inn på noe jeg senere finner ut at jeg søkte på ved en feil. Heldigvis er det tid til å tenke litt lenger.

Surnadalen har vist seg å være en egen liten sfære av fred og ro, for flesteparten av elevene, inkludert meg selv, aner ingen ting om hva som skjer rundt i verden med Valla, oljesøl og store stormer. Hver gang jeg åpner en avis... og det er sjeldent... blir jeg så overrasket over alt som har skjedd siden sist.

I går deltok jeg på så mye fysisk aktivitet at jeg ble imponert selv. Først hadde vi sparringstrening (kamp) som endte med at jeg fikk et velplassert sidespark rett i strupen. Først gjorde det omtrent så [......] vondt. Altså: møkkavondt, og så trodde jeg at jeg kom til å måtte leve resten av livet med "sexy", hes stemme. Enda senere fortalte mamma hvor farlig det kan være. "Du kan få brudd på luftrøret, og da dør du" var vel ca budskapet. Heldigvis puster jeg enda, så det gikk nok bra. Det var da noe komisk med situasjonen også: jeg kjølte ned halsen med ei kald Imsdalflaske, men korka var åpen og alt vannet rant ned på klærne mine. Søkk våt.
Snowboard-valgfag kom også i gang, og torsdagens tur besto av å GÅ opp hele skitrekket og kjøre en gang ned. Dermed var det bare å ta seg selv i nakken og krype opp bakken. På veien opp ble jeg (og antakelig alle andre) helt utsvetta og plagg etter plagg kom av. Her ble jeg kjent med en helt ny følelse, men jeg skjønte ikke først hva det var. Det viste seg å være følelsen av fullstendig håpløshet. Så sliten var jeg gitt. Etter en time kom vi til toppen, og da tok det maks ti minutt å kjøre ned. Tro det eller ei: det var verdt det. Bildet er stjålet fra www.new-dream.de