Hjemme på pikerommet.

Jaja, da va skoleåret brått slutt. Jeg er i et slags sjokk enda, men om en uke tror jeg vel at "ferien" er over og er klar til å dra tilbake. Synd at det ikke er sånn denne gangen.
De siste dagene på skolen var mest mas og vasking, og alle ble plutselig hysterisk sosiale og fikk behov for å prate med alle. Vi skrev morsomme hilsner i hverandres årbøker. Algot skrev for eksempel til meg: "Vårt forhold kan ikke beskrives med ord, ihvertfall ikke norske ord... Derfor fortsetter jeg på krshjwlsj: "#$(?&7**£€*/+\~e¤%". Forstå det den som kan :-)
Siste dagen ankom med forkjølelse og utrøstelig gråt. "Alle" gråt. Til og med guttene. Det var skrekkelig trist å si hadet til alle vennene sine, og for meg var det verst å si hadet til Totto. Men med et litt humoristisk syn kan man jo si at det så ut som verdens undergang i Surnadalen, men vi har jo tross alt mobil, adresser, facebook, mail og alle mulige former for kommunikasjon, så det er jo ikke umulig å holde kontakt... Hehe.
Vel hjemme har jeg ommøblert rommet mitt, kastet ut gamle ting, prøvd å rydde inn alt fra folkehøgskolen, og jeg er rastløs hele tiden. Det er en merkelig overgang fra å være omringet av folk til å skal ha ferie nå, uten særlig mange ledige venner i byen. Alle har jo eksamen og jobb. Heldigvis fikk jeg meg et jobbintervju i morgen tidlig, så jeg er veldig spent. Ønsk meg lykke til.
Jeg har sett La vie en rose på kino, og den anbefales. Særlig hvis du vil bli rørt og trist.
Ha en aktiv og spennende kveld.
Puss och kram