Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski...

Ja, så lyder de fagre ordene til Margrethe Munthe, og salige var vi da vi spente våre ski og la i vei oppover i bymarka. Mor, fra og jeg.
Jeg hadde (ubetenksomt) sagt ja til å bli med på skitur en dag, og måtte stå ved mitt ord søndag formiddag. På veien ut fra byen kom jeg faktisk på at det er så lenge siden jeg har gått på ski at jeg ikke hadde klart å finne bymarka selv om det hadde gjeldt livet mitt. Men overraskende nok var den på akkurat samme sted som før.
Vi gikk og gikk, og til å begynne med var motet oppe. Jeg myste utover Winterwonderland og tenkte overveldet og sentimental at en reise gjennom dette landskapet måtte være en velsignelse vi nordmenn ikke setter nok pris på! Alle folkeeventyrene ramlet innover meg.... Kvitebjørn, Askeladden, Reven og Bjørnen, og ikke-minst trollet.
Etter to og en halv time med motbakke fra start til slutt (selv om det ikke er fysisk mulig) og to saftige gnagsår, var innstillinga tilbake til fem-åring-stadiet (Æ må bææærees!). Med grøss og gru opplevde jeg at alle strente forbi meg: gamle som unge, dongribuksegutten, veteranen, skrikerungene og alenemødrene. Hva er det med formen min? Jeg var rød og svett i ansiktet, mens mamma strålte som en sol og ristet forundret på hodet da jeg spurte om ikke hun var sliten.
Men jeg gjennomførte med en viss stil (og ramlet bare én gang foran et grillparty), og etterpå var jeg meget fornøyd med egen innsats og viljestyrke. "Ukuelig ånd" som vi sier i Taekwon-Do.
Jeg er glad fordi jeg ble med mamma og pappa på litt ekte kvalitetstid ute i vår norske natur, før klimaendringene setter et evig punktum for skiturer.