Mitt første poeng (som jeg oppdaget for en tid tilbake) er at jeg alltid skriver og snakker om meg selv. Greit nok her i bloggen, men jeg har innsett at verden har blitt et sted der alle er opptatt av seg selv. Jeg er ikke noe bedre, og når jeg blir slått av denne voldsomme tanken om å slutte å snakke om meg selv, har jeg ingen ting å si! .... Tørrpraten visler gjennom hodet. "Jaja, har dere kommet langt i prosjektet eller?" som om folk har lyst til å snakke om skolearbeid dagen lang?
Ellers synes jeg at folk som skriver høytidelige selvbiografier før de har gjort noe relevant, er innbildske og dumme. Hvorfor skal vi lese om Siv Jensen, Abid Raja eller Kjell Magne Bondevik før de i det hele tatt har prøvd å gjøre en forskjell? Man skal ha noen år på baken før man trenger å komme med kloke ord.
Det hviler en forbannelse over meg som forhindrer meg i å få sett musikeren Thomas Dybdahl. Hver gang han skal spille en plass jeg er, blir jeg forhindret. Dette tror jeg var femte gangen av fem mulige! The National Bank spilte under Uka i Ås, og den kvelden jobbet jeg i baren 10 meter bortenfor. Altså, nå fikk jeg løpt og sett på konserten fem minutt om gangen x 3, men det eneste jeg så var at herr Dybdahl så mer ut som en huleboer enn noen gang før.
Siste klage i dag er at jeg må på butikken, men nå er det mørkt, kaldt og det tar et kvarter å gå dit. Kanskje jeg skal slutte på studiet og opprette en rå-dyr 7-11 rett ved studentboligene så alle de late studentene kan handle hos meg når de ikke gidder å gå langt.
Dagens positive tanker: jeg ble ferdig med en prosjektfremføring, så nå trenger jeg ikke tenke mer på den. Ellers drømmer jeg spennende drømmer om natten.
Akkurat nå hører jeg på Ole Edvard Antonsen som spiller flott trompet.
Bildet nederst er en morsom plante fra skoleparken
0 comments:
Post a Comment